Når det dreier seg om ubetalte lønninger, så gjelder det som i andre saker i det faglige arbeidet at aksjonene må bli drevet av de det gjelder. Det er bare arbeidsfolk sjøl som vet hvor skoen trykker!
Vi må fokusere på grunnleggende fagforeningsfunksjoner. Ord som «solidaritet» som opprinnelig betyr «en for alle- alle for en» har mistet sin mening. Offisielle fagforeninger er blitt sentraliserte serviceorganisasjoner med fredsplikt som via tillitsvalgte skal «ordne opp for medlemmene».
Mange tillitsvalgte er blitt «hobbyadvokater»: Å sette seg inn i lov- og avtaleverket er nødvendig, men det er enda viktigere å finne ut hvordan vi selv kan utøve en selvstendig kraft på arbeidsplassene ved direkte, solidariske aksjoner! Det er jo vi på grunnplanet som må sloss sjøl, og det «rommet» for handling må vi skape sjøl. «Friheten gis ikke – den må tas» som anarkisten Kropotkin sa det!
Uansett om det er en fagforening på en arbeidsplass eller ikke så er det samholdet mellom oss sjøl på grunnplanet som er det avgjørende. Det samholdet må utvikles. Det kommer ikke av seg sjøl og det er et helt nødvendig arbeid! Vi gjengir derfor et par eksempler som går ut på dette.
Det dreier seg om et serviceverksted og det andre er en butikk. På begge disse arbeidsplassene var de ansatte splitta, og det var passivitet. Det var lite informasjon og den enkelte måtte aktivt prøve å skaffe seg informasjonen sjøl.
Så samla arbeiderne seg ved at de møttes på fritida. De skapte et sosialt miljø de ikke hadde hatt tidligere, og støttet hverandre også i andre saker som ikke hadde med jobben å gjøre.! Da de diskuterte arbeidsforholdene førte det til at de oppdaga at ledelsen hadde drevet grov forskjellsbehandling av de som jobba der.
Disse forskjellene var for eksempel store når det gjelder lønn selv om arbeiderne gjorde det samme arbeidet og flere hadde arbeida der like lenge. På begge arbeidsplassene krevde de slutt på forholdene. Men det var først når ledelsene forsto at arbeiderne var samla at de innfridde kravene!
