De norske tariffoppgjørene er veldig forutsigbare selv om det i år blir et spesielt tariffoppgjør med høye energi- og strømpriser og matpriser som i tillegg blir drevet veldig opp av krigen i Ukraina!
Her er noen kjennetegn:
1) Tariffoppgjørene har en veldig forutsigbar gang: Partene forhandles, det blir mekla via riksmekleren, fagbevegelsen truer med streik, det mekles….
2) Og hvis det blir streik, er regelen: Den er lovlig så lenge streiken ikke har for mye effekt!
Hvis streiken har stor effekt, er det lett for regjeringa å gripe inn med tvungen lønnsnemnd, eller tvungen voldgift som det het før! Tidligere tariffoppgjør viser hvor enkelt det er å fabrikkere situasjoner som er fare for “liv og helse”.
3) Partene i tariffoppgjøret kan også spekulere i lønnsnemnd ved at de etter en tid i streik med hensikt tar ut folk i streik (eller lockout fra arbeidskjøperne) som helt klart vil medføre tvungen lønnsnemnd fra regjeringa sin side.
4) Og det er “Frontfagsmodellen” som brukes, dvs at det er grupper i “konkurranseutsatt industri” som legger rammer og en blåkopi for de andre arbeidstaker gruppene. Dette er en modell for moderate oppjør…
5) Og mellom tariffoppgjørene så benytter arbeidskjøperne “styringsretten” for hele tida å skyve fram sine posisjoner, mens arbeiderne er bundet av “fredsplikten”.
De første resultatene er nå kommet for de såkalte “Frontfagene”:
Her er industriarbeidere og offshore:
https://frifagbevegelse.no/nyheter/lonnsoppgjoret-her-er-resultatet-6.158.865044.56ac4280e8
Her er bygg og anlegg:
Splitt og hersk!
Resultatene ovenfor vil blir tredd ned over fagforeningene i offentlig sektor. Forbundsleder Mette Nord i Fagforbundet (LO) har på splitt og hersk vis sagt av disse rammene ikke vil blir overskredet og at oppgjøret ikke blir et “lærer-sykepleier oppgjør” for å ta tilbake tapt lønn. Hun sier i diverse medier at det må bli et lavtlønnsoppgjør hvor de lavtlønte prioriteres siden det er de som sliter mest med de høye prisene i samfunnet!
Regjeringa kompenserer endel for strømprisene, men vil ikke kompensere for de høye drivstoffprisene og matprisene selv om Staten tjener rekord mye på gass og olje etc.
Konsekvensene blir istedenfor at fagbevegelsen retter harde krav mot staten om dyrtidsreguleringer/prisreguleringer, så blir potten fra frontfagmodellen en intern kamp mellom grupper i fagbevegelsen i den videre fasen i oppgjøret!
Og det er også verdt å merke seg at det har vært merkelig stille om lederlønninger i dette oppgjøret..
Vi kan kanskje lære litt av fagbevegelsen for 105 år siden?
De lyktes da å med å tvinge gjennom en god del dyrtidskrav mot en borgerlig regjering. Fagopposisjonelle og syndikalister kritiserte noen av disse kravene og ville gå enda lengre:
Dyrtidsaksjonen 1917
Den 13. og 14. mai 1917 samlet Den faglige Landsorganisasjonens representantskap, Det norske Arbeiderpartis sentralstyre og stortingsgruppe, og forfattet følgende dyrtidskrav:
Dyrtiden har nu nådd et så kritisk punkt, at vi på det arbeidende folks vegne må kreve en øieblikkelig og mere effektiv inngripen herimot statsmaktene. Vi krever gjennemført en samfundsmessig ordning med produksjonen, importen og omsetningen av livsfornødenheter samt offentlig tilskudd beregnet på å bringe vareprisene i overensstemmelse med forbrukernes betalingsevne. Salget av disse varer skjer gjennem provianteringsrådene og således, at de først og fremst kommer de mindre bemidlede til gode. De foranstaltninger som i første rekke må gjennemføres er:
1) Ingen utførsel av livsfornødenheter før landets eget behov er dekket.
2) Normalpriser på alle viktige livsfornødenheter, ledsaget av produksjonsplikt og salgstvang.
3) Tilskudd til nedsettelse av brenselsprisene, således at de kan reduseres til minst det halve
4) Bedre kontroll med salget av det sammalte mel, så rikfolk og kornprodusenter ikke tilgodesees med denne vare. Melet kreves solgt til den opprinnelige pris: kr. 20 pr. 100 kg.
5) Da tollbeskatningen virker dobbelt urimelig nu i dyrtiden, krever vi all toll på nødvendighetsartikler suspendert.
6) 2/3 statstillskudd til alle kommunale dyrtidsforanstaltninger.
7) Rett for kommunene til å ekspropiere bedrifter, som er nødvendig for befolkningens forsyning med livsfornødenheter. Ophevelse av den kommunale skattebegrensning og en sterkere progress i beskattningen av store inntekter og formuer. Da de tidligere dyrtidsbevilgninger har vist sig å være ganske utilstrekkelig til i nevneverdig grad å lindre dyrtiden, reiser vi kravet om en statsbevilgning på minst 150 millioner kroner til løsning av de her påpekte nærmestliggende opgaver.
Møtet valgte også en komité som ble pålagt å organisere aksjonen for gjennomførelse av kravene. Komitéen bestod av Ole O Lian, Magnus Nilssen, Richard Hansen, A. Buen, Aksel Knudsen, Martin Tranmæl og Christoffer Hornsrud. Møtet påla også sekretariatet og landstyre å forberde en arbeiderkongress som kunne fatte vedtak om videre aksjon hvis ikke kravene ble imøtekommet.
Den 24. mai 1917 demonstrerte 7000 jernarbeidere foran stortinget til støtte for kravene. Mange steder ble det holdt stor møter i forbindelse med kravene. Den 6. juni ble det gjennomført en dags generalstreik med demonstrasjoner over hele landet. Dette var til da den største aksjonen i Norsk arbeiderbevegelses historie.
Etter dette imøtekom regjeringen og stortingene kravene litt på vei. 84 millioner ble gitt til dyrtidshjelp og det ble nedsatt et prisreguleringsråd. Arbeiderkongressen ble avlyst. Dyrtidsaksjonen fikk stor betydning for at venstreretningen vant gjennom på arbeiderpartiets landsmøte i 1918.
Kilder
Arbeidernes leksikon
