Hvorfor blir havnearbeiderne angrepet på så bred front samtidig?

Havnearbeidernes fagorganisasjoner blir forsøkt knust i flere land, og i Norge har NHO, Bedriftsforbundet, Oslo havn, havnesjefer, bedrifter og rederier samla seg til angrepene på havnearbeiderne. Hvorfor vil sjefene ha hele denne yrkesgruppa, tariffavtalene deres og den kulturen de representerer, vekk fra havne-Norge? Vi gjengir her Vegard Holms svar på dette i artikkelen «Bytt ut gummisålene».*

 

Bryggesjauernes motstandere er sterke, økonomisk og politisk, og har åpenbart felles interesser i å svekke denne yrkesgruppa for å styrke seg sjøl. Kanskje er det så enkelt at havnearbeiderne står i veien for markedets utvikling i havnene? Kanskje bryggesjauerne står i veien for mer bruk av sjøfolk til å losse og laste båter? Kanskje stå bryggearbeiderne i veien for en storstilt sosial dumping i havnene og til sjøs? Kanskje de vil ha mer styringsrett over utviklinga?

Noen tanker jeg har gjort meg om hvorfor disse sterke motkreftene – heretter kalt havneadelen – så ihuga bekjemper havnearbeiderne kommer under her:

1. Havneadelen hater den måten bryggearbeiderne i Norge er organisert på, som så mange andre steder i verden. Både fordi de nærmest er hundre prosent fagorganisert, men også fordi de er organisert på en måte som gjør dem sterkere enn kanskje de fleste andre yrkesgrupper.

De er ansatt i losse- og lastekontor som er drevet av havnearbeiderne og bedriftene i fellesskap gjennom bestemmelser i tariffavtalen. Losse- og lastekontorene er såkalt non-profitt-bedrifter som ikke skal tjene penger. Bryggesjauere gir ikke overskudd, bryggesjauerne gir ikke profitt som noen kan tuske til seg.

2. En annen grunn til de voldsomme angrepene på havnearbeiderne er avtalene de har. Ikke bare tariffavtalen, men også andre avtaler som er forhandlet fram og sikrer bra tillegg når de jobber på ubekvemme tider av døgnet og uka. Og når kanskje mer enn halvparten av timene de jobber er på kveld, natt eller helg, eller på dager som langfredag og første juledag vil jo det gi mange timer i arbeid med gode ubekvemstillegg.

Tar vi Oslo som eksempel så er det kun én dag de har avtalefestet fri i løpet av året, nemlig 1. mai. På de 364 andre dagene i året er havnearbeiderne forplikta til å stille på jobb når båter ankommer og det er behov for å losse og laste. Skip har en tendens til å komme på ukurante tider og vil bli lossa og lasta så raskt som det er mulig.

På denne måten bli årslønna til havnearbeiderne relativt god. Alt for høy, ifølge havneadelen.

3. Jobben til bryggearbeiderne er å losse og laste mange ulike skip med ulik last. Det krever stor kunnskap og innsikt både i maskiner og gods. Denne spesialiseringen gjør havnearbeiderne til høyt kompetente og utdannede fagarbeidere, og de representerer i dag kontinuitet på havnene.

Uten fagarbeidere på havnene vil sikkerheten reverseres, og mindre trygge arbeidsplasser blir en realitet. Det er bare få uker siden det var en alvorlig arbeidsulykke på havna i Oslo, der en sjømann ble skada. Det kan du lese mer om hos Bryggesjauerfrua.

Havneadelen vil ikke ha fagfolk, de vil ha mer fleksibilitet. En fleksibilitet der alle ansatte skal gjøre alle jobbene på havna: Krankjøring, lossing og lasting av båter, terminalarbeid og alt annet. Og sjøfolk da sjølsagt. De koster nesten ingenting, hvis de ikke er helt gratis da.

At sikkerheten blir dårligere er ikke viktig for havneadelen. Fleksibiliteten er overordna sikkerhet, og en naturlig utvikling under «markedets» styring av arbeidslivet.

4. En fjerde grunn til sjefenes intense aktivitet for å kvitte seg med bryggesjauerne er den fortrinnsretten registrerte havnearbeidere har gjennom ILO-konvensjon 137. Denne konvensjonen er også en del av tariffavtalen i havnene, og ble innført i Norge i 1975.

At en arbeidstakergruppe kan ha en slik fortrinnsrett til et bestemt type arbeid, mener havneadelen er gammeldags og uforenlig med det liberalistiske og markedsstyrte samfunnet de vil ha.

5. Solidaritet mellom arbeidsfolk har lang tradisjon, noe ikke minst havnearbeiderne har vist i mange sammenhenger. Særlig har havnearbeiderne vært viktig for å bekjempe sosial dumping til sjøs etter at rederier startet å seile under det som kalles bekvemmelighetsflagg for å spare lønnsutgifter og andre kostnader.

Siden 1948 har det vært bryggearbeiderne som har stått for den fysiske og faktiske blokaden av skip når det har vært nødvendig for å få til tariffavtale for sjøfolk på et skip. Havnearbeiderne har vært helt avgjørende og sentrale i kampen mot underbetaling, undertrykking og sosial dumping til sjøs.

Det er altså ikke uten grunn at redere ønsker bryggesjauerne dit pepper´n gror, havneadelen vet hvilken rolle de har hatt og fortsatt har i solidaritetsaksjoner for sjøfolka.

Bryggesjauerne er som stein i maskineriet for kapitalen!

Den kampen havnearbeiderne fører i havne-Norge er ikke kun en kamp for tariffavtale. Det er en kamp for verdighet. Det er en kamp for arbeidsplassene. Det er en kamp mot fagforeningsknusing. Det er en kamp mot brutalisering av arbeidslivet. Det er en kamp om samfunnsutviklinga.

Havnearbeiderne kjemper ikke bare en kamp for egne interesser. Det er en kamp for alle som vil forsvare velferdsstaten her i Norge. Havnearbeidernes kjemper for et solidarisk samfunn. Det er en kamp for alle som vil ha trygge arbeidsplasser der sikkerheten står i høysetet.

Det må sies ifra. Det har vært tyst lenge nok nå.

Jeg husker en revysang fra min barndom som var skrevet av Finn Bø og tonesatt av Lasse Flagstad. Den er udødeliggjort av Einar Rose. Sangen beskriver folk som har behov for å være usynlige, gå stille i dørene, og ikke skape oppmerksomhet.

Å gå på gummisåler er en dårlig strategi for oss som vil at bryggearbeiderne skal vinne de kampene de kjemper i dag.

Få inspirasjon av Einar Roses Nå går’n på gummisåler.

 

*Artikkelen er hentet fra: https://vegardholm.wordpress.com

 

 

 

 



Skrevet av LS av NSF @ Mon, 16 Apr 2018 11:41:02 +0000