Fra NSF sin historie: Da vi tok 8-timers dagen

NSF ble stiftet i romjula1916 til på nyåret 1917, og i forbindelse med 100 årsjubileet i slutten av dette året, vil vi sette in artikler om NSF sine kamper. Dette er et intervju med Johannes F. Johansen og Hilding Andersen som ble gjort i1983.

"Ja, vi vedtok 8 timers dag, og så en krone og femogtjue øre i timen.  Det var det vi måtte ha for ikke å gå ned i lønn, vet du.  Men arbeidsgiveren protesterte, vi fikk det ikke igjennom med en gang...

Da gikk vi opp i lia og rev torven av milene så alt trekullet brant opp og ble ødelagt.  Og så lå det en jekt med sand nedi bukta der.  Vi var nede og bora høl i bånn på den, og så sank den, vet du.  Ja, og så stengte vi lyset for ingeniøra, så dom fikk verken lys eller varme...  Ja, det var mye rart, gutt..."

Syndikalistene sto blant de fremste i kampen for 8 timers dagen for 65 år siden.  Metoden deres - direkte aksjon - var nok mer brutal enn den måten klassekampen føres på i dag.

Det er ikke mange gamle syndikalister igjen, men vi har tatt en prat med to av dem, Johannes F. Johansen, (86,) på Fjellhamar, og Hilding Andersen, (68,)  på Sagene.

Begge kommer opprinnelig fra det syndikalistiske steinhoggermiljøet i Østfold tidlig på 1900-tallet. 

Hilding holdt seg stort sett i Østfold fram til krigen, og jobbet aktivt i Forsberg lokale samorganisasjon.  Familien hans har huset mang en omflakkende syndikalist og radikaler, bl.a. folk som var på vei til - eller hadde vært med på den spanske borgerkrigen fra 1936 til -39.  De hadde også besøk av en anarkist som satt i amerikansk fengsel i forbindelse med Sacco og Vanzetti-saken, 1920-27.

Johannes har levd et mer omflakkende liv.  Som rallar reiste han landet rundt i sin ungdom og var med på aksjoner og streiker der arbeidsforholdene var for dårlige.  Seinere bosatte han seg på Fjellhamar.  I en årrekke var han medredaktør av syndikalistavisen "Alarm" - "landets eneste organ for revolusjonær fagbevegelse."

Felles for dem er engasjementet i klassekampen og i antimilitaristiske spørsmål.  Ingen av dem har gjort militærtjeneste eller siviltjeneste.

De representerer en slekt med en tradisjon som arbeiderklassen i dag stort sett har glemt - eller vil glemme.  Et helt liv har de stått på barrikadene og kjempet fram det norske "velstandssamfunnet."  Nå ser vi imidlertid at fellesgodene svekkes og arbeiderklassen står for hogg for arbeidsgiverne.  Kan veteranene ha noe å si oss i denne situasjonen?

Johannes mener at folk må stole mer på seg selv, de har mistet troen på sin egen styrke.

"Dem trur på partiet og stemmeseddelen og driten.  Dem vil ikke tru på sin egen styrke, dem må ha stemmeseddelen til å greie det.  Nå trur dem på a´ Gro. Nei, folk vil ha andre til å greie det for seg, vet du."

"Jeg er for mere direkte aksjon," sier Hilding.  Ja, det er vel det eneste som kan skape en skikkelig motkraft mot den offensiven arbeidsgiverne nå kjører opp.

Hilding sier at syndikalistene hadde en strategi for å møte krisa i 30-åra, men den var det ikke mange som ville høre på.  Kravet var nedsettelse av arbeidstida for å dele på de jobbene som var.  Om de samtidig var villige til å gå ned i lønn?

"Nei, vi forlangte høyere lønn og kortere arbeidstid, det var jo en regel for syndikalistene i den tida.  Nei, norske arbeidsfolk har aldri gått ned i lønn i forbindelse med arbeidstidsforkortelser, men det ser det ut til at SV har glemt..."

Syndikalistene var blant de fremste i kampen for kortere arbeidstid, og Johannes var med på å kjempe igjennom 8 timers dagen flere steder. Han fortalte hvordan de gjorde det på Osterøy ved Bergen allerede i 1917, og han var også med på å kjempe igjennom 8 timers dagen på et teglverk på Karmøy:

"Vi var bare en fem seks mann på hele verket.  Vi stoppa alt sammen og satte opp blokade rundt hele veien.  Men jeg måtte reise før streiken var ferdig, for jeg hadde ikke mere penger.  Men det var noen igjen der som sørja for streiken, så han gamle gubben som eide det måtte til pers, gutt..."

Når det ble slutt på pengene, reiste han altså til et nytt sted og jobbet seg opp noen kroner.  Det var så stor etterspørsel arbeidskraft at de bare kunne dra videre til en ny jobb et annet sted hvis de ikke fikk det som de ville.   En gang kom Johannes og noen kamerater til en i Bergen, som ville at de skulle skrive under på at de ikke var syndikalister, før de fikk arbeid:

"... Han ville at vi skulle skrive under på at vi ikke var syndikalister!  Nei, til helvete, sa vi, nei, vi går igjen..."

En stund jobba Johannes i Osa i Hardanger.  Ti mann i et arbeidslag holdt på å bygge en steinmur.  Etter 10 uker fikk de oppgjør:

"Vi hadde fått en krone og femogførti øre i timen i forskudd alle mann.  Og så fikk vi det en gang til på oppgjøret, for ingeniøren hadde glemt å trekke fra.  Han kom gråtende og bar seg og sa at vi måtte levere penga igjen.  Men det nekta vi.  For det var ikke mer enn vi behøvde, mente vi.  Og han holdt med oss oppsynsmannen også.  Men ingeniøren ga seg ikke.  Så vi måtte reise da, vet du, for ellers hadde´n trekt oss på neste lønning.  Vi slutta alle mann."

De dro alltid til neste anlegg.

Selv om Hilding vokste opp under andre forhold enn Johannes, til krise og arbeidsløshet, var de godt kjent med direkte aksjon i Forsberg LS ved Greåker også.  De siste årene før krigen var det imidlertid en bitter strid mellom syndikalistene og det LO-organiserte Steinhoggerforbundet.  Sosialdemokratene forsøkte sammen med arbeidsgiveren å presse de få syndikalistene som var igjen inn i Steinhoggerforbundet, men etter mye stridigheter måtte de gi det opp.  Likevel - syndikalistene ble "dømt" av befolkningen:

"Dem trodde vi saboterte," sier Hilding, "at vi jobbet for underpris.  Men vi jobbet jo tariffmessig, detvar sosialdemokratene som jobbet til under tariffpris.   Det var dem som undergravde tariffen.  Steinhoggerforeningen vedtok å ikke ha noe med syndikalistene å gjøre, selv om de ikke visste hva syndikalisme var.  Dem spytta til og med på oss.  Ja, det var harde tider."

Avisen

Helt fra 1919 og fram til krigen utga NSF sin egen avis "Alarm."  Etter krigen ble den omdøpt til "Solidaritet."  Alarm utkom hver 14. dag og var helt sentral for NSF.  Både Hilding og Johannes solgte den rundt om på arbeidsplassene, Johannes var også medredaktør en 15-20 års tid.  Carl. I. Tangen var hovedredaktør.  "Han var en ivrig type," sier Hilding, "han reiste rundt i hele landet og holdt foredrag."  Men å være redaktør for "landets eneste organ for revolusjonær fagbevegelse" hadde sine konsekvenser:

..."han satt jo mere inne i fengsel og spikka trehester, han, enn han var løs.  han var stadig inne."

En gang ble Tangen satt inn på grunn av en artikkel om Julussa-konflikten i 1927, og da rykket Johannes opp til ansvarlig redaktør.  Da hadde han allerede vært med en god stund i komiteen som redigerte avisen.  Men Johannes ble raskt stilt for retten han også:

"Jeg fikk et brev fra en kompis i Odda, som jeg kjente godt.  Han skrev om forholdene der inne, om bestyreren av Odda arbeidskontor, Jørgen Oppedal.  Han skrev at bøndene inne i Hardanger dro til Odda med oster og smør og greier, og så fikk dem jobb.  Det var så dårlig med arbeid den gangen.  Til slutt i artikkelen sto det at bestyreren av Odda arbeidskontor består seg ganske godt på geitost."

Johannes ler bare han tenker på det.  "Ja, det var altså injurierende, og så måtte jeg for retten.  Jeg ble dømt til femogsøtti dager og mortifikasjon av utrykkene og femogtjue kroner i bot," ler Johannes. 

Han flirer stadig vekk når han snakker om gamle dager.  86-åringen har fremdeles glimt i øyet, og er kjapp i replikken.  Da han fortalte at han var født i attenseksognitti, føyde han straks til:  "Sterke saker,  vet du; seksognitti."

Militæret

Man kan ikke snakke om syndikalisme uten samtidig å snakke om antimilitarisme.  Hilding sier at:

"Dette med militæret var en av de viktigste sakene som var.  Ned med militærvesenet var jo faste ting, og til og med kongehuset - vekk med kongehuset.  Det var mange syndikalistiske militærnektere."

Selv satt Hilding inne 4 dager på vann og brød for å nekte å møte til sesjon.  Det syntes han var helt OK:

"Jeg satt sammen med en uteligger som de kalte for "greven."  Da jeg reiste, ga jeg ham alt brødet jeg hadde til overs, og da ble han glad."

"Mange nektet militæret av religiøse grunner, men jeg nektet av moralske grunner."  Jeg spør om han ikke har skiftet standpunkt nå, etter å ha opplevd krigens grusomheter.  "Å nei, jeg er ekte pasifist fremdeles.  Jeg er veldig motstander av militæret, og jeg er imot atomvåpen."

 

 



Skrevet av LS av NSF @ Mon, 15 Feb 2016 20:59:23 +0000